Hemmelige agenter, masseslagsmål på Grand og hardkokte kriminelle
var involvert. Det er ti år siden «Skrik» ble stjålet.
GIKK INN
VINDUET: To menn ble filmet av overvåkingskamera da de klatret
inn vinduet og stjal «Skrik». Det var ikke mulig å identifisere dem
fra opptaket.
Foto: Fonbæk,
Dag/SCANPIX |
DET VAR SÅ ENKELT. Klokka 06.30 natt til 12. februar i 1994
venter hele Norge i spenning. OL på Lillehammer skal starte om få timer.
Det er bitende kaldt og det gryr mot en strålende vakker vinterdag.
Det hele var godt planlagt. Det var OL alle tenkte på nå.
Også mange i oslopolitiet. Det var ikke mange av dem igjen i
Oslo.
- Det hele var en gimmick, sier en kilde til
Magasinet på nett.
To menn ankom Nasjonalgalleriet. Det
hele ble filmet av et overvåkingskamera. De satte en 3,5 meter lang stige
opp mot et vindu, knuste det og hoppet inn. 50 sekunder senere kom de ut
samme vei og forduftet i en Mercedes med Norges mest kjente og verdifulle
kunstskatt - Edvard Munchs maleri «Skrik».
INN
HER: Vinduet var knust, stigen sto igjen.
Foto: Stig B.
Hansen, NTB / SCANPIX |
DØMT:
Pål Enger var den eneste som ble dømt for Skrik-tyveriet. Han ble
bare dømt for heleri, og fikk dessuten en tilleggstraff for
narkotika. Han har aldri innrømmet at han sto bak.
Foto:
Scanpix |
HER BLE
DET FUNNET: Skrik ble funnet på Åsgårdstrand hotell. Munch bodde
selv i Vestfoldbygda, og en rekke av maleriene hans har motiv
herfra. Her står hotelldirektør Trude Brandstad ved rommet der
maleriet ble funnet.
Foto: FREDRIK NAUMANN/SCANPIX |
PÅ PLASS
IGJEN: Etter å ha vært savnet i 3 måneder ble bildet hengt opp
igjen på veggen på Nasjonalgalleriet 11. mai 1994.
Foto: Falch,
Knut/SCANPIX |
Ingen vil si hvor mye Munchs
maleri er verdt, Nasjonalgalleriets ansatte har ikke lov til det. Britiske
Sothebyes forsøkte seg på en verditakst, de mente maleriet var verdt 400
millioner kroner i 1994.
TYVER MED HUMOR. Det var bare et halvt år siden
Nasjonalgalleriet ble frastjålet et annet Munch-bildet, «Et
portrettstudie» i august 1993. Nå begynte jakten på tyvene og syndebukkene
som ikke hadde sikret nasjonalskatten bedre.
De hadde
klart å stjele det lekende lett. Og det ble ikke bedre av at tyvene la
igjen et visittkort. På veggen der «Skrik» hadde hengt la tyvene igjen et
postkort med noen gubber som gapskratter. På kortet sto det: «Takk for
dårlig sikring».
- Det er lett å være etterpåklok, sa
galleriets direktør, Knut Berg til Dagbladet søndag 13. februar 1994.
Klokka 07.10 den morgenen ringte en anonym kvinne til
Dagbladets tipstelefon. Hun fortalte lystig om postkortet, og visste hva
som sto på det og hvor det hang.
ENGELSKE AGENTER ANKOM. Nyheten om tyveriet gikk verden rundt,
og det ble etterlyst. «Skrik» er 91 cm høyt og 73,5 cm bredt. Det er malt
med fettstift på en papplate, er skjørt og kan lettere bli skadet enn
andre malerier.
Politiet fikk raskt assistanse av Scotland
Yards kunst- og antikkdivisjon. De sa rett ut at de mente det ikke var
mange miljøer i Norge som var i stand til å gjennomføre et slikt
sjokktyveri. Leif A. Lier og britiske John Butler ledet
etterforskningen.
De retter søkelyset mot et spesielt
kriminelt miljø i Oslo. Et miljø den tidligere fotballspilleren Pål Enger
tilhørte. 26-åringen fra drabantbyen Tveita i Oslo var dømt for en
rekkekriminelle forhold. Politiet hadde utpekt ham som en av lederne i den
såkalte Tveita-gjengen.
På 80-tallet ble han dømt for å ha
stjålet Edvard Munch-maleriet «Vampyr» fra Munch-museet på Tøyen. Maleriet
kom seinere til rette uskadd.
Samtidig sa politiet at det
er nærmest umulig å selge «Skrik». Det var alt for kjent.
RAMMA BLE FUNNET. I mai, tre måneder etter tyveriet, fant
politiet en bit av ramma til «Skrik» i Nittedal, rett nord for Oslo. Biten
dukket selvfølgelig ikke opp som en tilfeldighet.
Scotland
Yards hadde to hemmelige agenter som arbeidet i Oslo. De hadde fått
kontakt med dem som sto bak tyveriet og latet som de var interessert i å
kjøpe det tilbake til museet.
Ransmennene forsikret dem at
de hadde «Skrik». Flere møter ble arrangert, også med nordmenn som jobbet
med å finne maleriet. De krevde bevis for at tyvene snakket sant, hadde de
virkelig «Skrik»?
De fant råd. Etter det Magasinet på nett
kjenner til plasserte selv tyvene ramma i Nittedal. Deretter tipset de
Dagbladet. Saken om at ramma var funnet ble oppslag i avisa dagen etter.
Slik kommuniserte ransmennene med forhandlerne gjennom avisa.
- Tyvene ga beskjed om at beviset kom i Dagbladet på
tirsdag. De arrangerte det slik at Lier måtte reise ut dit. De var
profesjonelle. Mandag fikk han beskjed, og tirsdag ble saken slått opp i
Dagbladet: rammebiten var funnet, sier en kilde til Magasinet på nett.
Nå hadde mennene som mål å få utlevert løsepenger for
«Skrik.» Og at de hadde bildet var utvilsomt. Nasjonalgalleriet bekreftet
raskt at ramma var ekte.
DE KREVDE TRE MILLIONER. Det var kommet til en avtale mellom
tyvene og forhandlerne. Bildet skulle leveres tilbake mot millionene.
Det skulle være en amerikansk stiftelse som bladde opp,
antakelig godt hjulpet av Nasjonalgalleriet, som selv ikke hadde lov til å
betale løsepenger for bildet.
Og de tre millionene kom
faktisk til Norge. Ifølge våre kilder lå pengene i sikkerhet på et
hotellrom på Plaza i Oslo. Her sjekket de to britiske undercoveragentene
Sidney Walker og Chris Robertstok inn som kunstkjøpere.
Leif A. Lier bekrefter at det var forsøk på å betale penger for å få
maleriet tilbake.
- Blant annet var det en brite som krevde
700 000 kroner for opplysninger som kunne føre til at maleriet ble funnet,
men maleriet ble funnet før dette ble aktuelt, sier Lier til Magasinet på
nett.
Han forteller det kun ble utbetalt noen småpenger
«...borte i England»,
De tre millionene fikk tyvene
ihvertfall aldri, selv om det kunne ha blitt aktuelt.
SLÅSSKAMP PÅ GRAND HOTELL. Etter flere møter med de antatte
gjerningsmennene var de enige. De britiske «kunstkjennerne» skulle få
kjøpe bildet tilbake for 3 millioner
Det var gjort en
avtale med dem som hadde bildet om en overlevering. De fikk beskjed om at
det skulle skje på Grand Hotel i Oslo. Der fikk de også vite at de tre
millionene lå klare.
De ga samtidig beskjed om at bildet
kunne plukkes opp på en veikro utenfor Tønsberg.
De ble ikke akkurat som de hadde tenkt. På
Grand Hotel i Oslo slo politiet til da pengene skulle overleveres.
Det oppsto en enorm slåsskamp. To menn ble arrestert.
Senere på dagen ble to til tatt. Blant disse var Pål Enger og William
Ellingsen.
Pengene hadde hele tiden ligget på Plaza. Og
fortsatt manglet bildet.
BY THE WAY. Samme dag møttes flere menn på veikroa By the Way
ved E18. Her skulle etter planen bildet skifte eiere. Tyvene dukket opp
her med maleriet i et teppe. Menn på riktig side fikk tak i det.
«Skrik» ble kjørt til Åsgårdstrand. Rundt 07.00 ankom to
menn og gikk inn bakveien på Åsgårdstrand Hotell. De leide seg et
rom.
Med seg hadde de maleriet som Munch malte i 1893. Det
ble satt igjen på rommet. Det hele var avtalt og saken var i realiteten
løst.
Nasjonalgalleriet var koblet inn. De ville
transportere bildet tilbake til Oslo på egen hånd. Scotland Yard ankom
noen timer senere og hentet bildet inne på rommet, og det ble fraktet
hjem.
- Et historisk øyeblikk, sa Knut Berg til
Aftenposten 11. mai mens han hengte bildet opp på veggen igjen. Han hadde
i mellomtiden fått kjeft av kulturminister Åse Kleveland fordi et takvindu
på museet sto åpent. Det gikk bare to måneder før han meldte at han
sluttet som direktør for museet og pensjonerte seg.
KJENDISTYV FIKK DOMMEN. Fire menn blir tiltalt og siktet i
saken. Bare Pål Enger blir dømt, men bare for heleri.
Under rettsaken viste Enger at han er en humorist. - Nei, nå vet jeg det!
Se, der er det Thune som klatrer og Lier som holder stigen, reiste han seg
opp og sa, da dommeren for andre gang ba om å få se overvåkingsvideoen fra
tyveriet. Filmsnutten var hakkete og mennene på den så ganske komiske ut.
Advokat Jens Kristian Thune satt i styret i Nasjonalgalleriet, og hadde
jobbet hardt for å få bildet tilbake.
Politiet mener Pål
Engers kamerat, William Ellingsen, var den andre mannen som ble filmet av
overvåkingskameraet utenfor Nasjonalgalleriet. I januar 1996 ble Ellingsen
dømt i byretten for å ha stjålet «Skrik», men i Lagmannsretten ble han
frikjent.
7. februar i år ble William Ellingsen drept på
beste vestkant i Oslo. Mannen som drepte ham hevder i avhør at han hadde
blitt brutalt mishandlet på festen der flere kjente kriminelle
deltok.
- William var som
en bror for meg, sa Pål Enger til Dagbladet etter drapet.
VANSKELIG Å TA. Til tross for at politiet arresterte fire menn,
var det vanskelig å få dem dømt for tyveriet på «Skrik».
De britiske agentene som hadde samarbeidet med norsk
politi for å få tilbake maleriet ønsket å avlegge vitnemål anonymt i norsk
rett. Advokat Morten Kjensli anket dette helt til høyesterett og fikk
medhold. Agentenes vitnemål ble dermed aldri hørt.
- De
ønsket ikke å oppgi sitt riktige navn i norsk rett, sier Leif A. Lier.
- Ville noen ha blitt dømt dersom agentene vitnet i
norsk rett?
- Det har jeg ingen formening om. Det
viktigste var å skaffe maleriet tilbake, og det klarte vi jo. Domstolen
har fattet sin avgjørelse og jeg hadde ingen personlig drivkraft ut over
det å finne bildet, sier Lier.
Den eneste som ble dømt i
saken var Pål Enger. Han har aldri erkjent tyveriet. Av de fire andre som
opprinnelig ble arrestert er det i dag bare Enger og en til som er i live.
I tillegg til at Ellingsen ble skutt døde den fjerde av en overdose.
Det store spørsmålet er hvorfor man valgte å stjele et
bilde som er umulig å omsette.
Kilder vi har snakket med tror ikke
det var pengene som lå bak, men heller målet om en stjerne i det
kriminelle miljøet. De klarte å stjele et ikon. Og de klarte til og med å
henge opp et postkort der bildet hadde hengt.
Denne artikkelen
er skrevet av Magasinets nettredaksjon, og har ikke vært publisert i
papirutgaven. Eventuelle henvendelser kan rettes til:
http://go.dagbladet.no/ego.cgi/magasin/mailto:jrh@dagbladet.no
og http://go.dagbladet.no/ego.cgi/magasin/mailto:ame@dagbladet.no
Første gang publisert:
torsdag 12. februar 2004
.gif){kind=small}
